21/03/2024
Her er teksten til min kronikk i Klassekampen, onsdag 20.mars 2024 (side 20-21) [Jeg er uvant med Facebook, og vet ikke om folk kan se innholdet av kronikken da jeg lenket til den på Facebook. For sikkerhets skyld legger jeg ut hoveddelen av teksten her.]
EN INVIITASJON TIL STATSRÅD HOEL
Statsråd Oddmund Hoel skal ha takk for at han svarer professor Bernt Hagtvet (16. mars) og ønsker «ein brei debatt om kvaliteten i høgare utdanning». Det er også godt at Hoel ønsker mer tillit, faglig frihet, og formidling, og er enig i at det er blitt for mye «byråkrati og New Public Management i norsk akademia».
Jeg er også enig i at det selvsagt er mye bra i dagens forskning og undervisning, og noe er naturligvis også bedre enn før. Som Hoel antyder, er bildet svært sammensatt: Det er «eit både og». Men her fokuserer jeg på problemene: Det som nå truer grunnleggende akademiske verdier.
Disse alvorlige truslene er hittil altfor lite kjent, som Hagvet påpeker. Og det kan virke som om heller ikke Hoel (som mange andre) er fullt klar over hvor alvorlig forfallet er, særlig innen utsatte fagområder. Forfallet har hittil skjedd mest i det skjulte, bak en blank fasade av akademisk prestisje og godt voktet omdømme. Utviklingen skremmer oss som har fulgt den innenfra gjennom flere tiår (selv om det altså også finnes lyspunkter!).
Men denne «blanke fasaden» er nå i ferd med å slå sprekker: Plagiatsakene til Borch og Kjerkol, og to rektorers avgang etter angrep på forskeres ytringsfrihet, er noen få tegn, men det finnes flere.
En økende ytringsfrykt og -engstelse bidrar sterkt til fortielse. Derfor er det viktig at politikerne får direkte kontakt med dem som rammes av utviklingen. En alvorlig mangel i universitetenes kommunikasjon med politikerne, er at den skjer nesten bare via akademias ledere, ikke direkte med forskerne som produserer kunnskapen og undervisningen. Et særtrekk ved akademia er at kompetansen finnes mest hos aktive forskere på «bunnen», mens ledere som har forlatt aktiv forskning ofte har mest makt. Det er også interessemotsetninger: Ledere kan konkurrere direkte med forskerne «under dem» om de samme ressursene, særlig i fag med ressursknapphet.
Det er gledelig at vi har fått en statsråd med bakgrunn fra akademia. Men siden det er store forskjeller mellom ulike fag og miljøer, vil jeg råde Hoel til å ta direkte kontakt med forskere i andre fag, særlig der det er størst motsetninger. Som grunnforsker i medisin og leder i Akademisk forum kan jeg formidle kontakt.
Det er også godt at Hoel raskt avliver den tilsynelatende motsetningen mellom de retoriske spørsmålene: Er det nå «fleire moglegheiter» eller «forfall, devaluering, kvalitetsfall og aukande byråkrati?». Fint at vi er enige om at begge utsagn kan være sanne samtidige, med ulike nyanser. Vi kommer jo ingen vei i dette kompliserte landskapet uten en nyansert debatt.
Et tegn på at Hoel (som mange andre) kan synes å være for lite klar over den truende utviklingen, er dette: «Samstundes som det ifølge Hagtvet har vert eit massivt forfall i norsk høgare utdanning, har utviklinga gått i den heilt motsette retninga for norsk forsking. Norske forskarar publiserer langt meir … og hevdar seg langt betre i den internasjonale konkurransen» og «… hentar heim europeiske forskingsmidlar i eit … imponerande omfang.»
Vi må spørre: Har egentlig forskingen utviklet seg «i den heilt motsette retninga»? Som sagt har Hoel naturligvis rett i at det finnes positive utviklingstrekk, men, basert på egen og andres «innsideinformasjon», må det advares mot å la seg blende.
En slående tendens i vår tid er at ytre fasade oftere vektlegges mer enn indre kvalitet. Stadig flere blir urimelig opptatt av selvprofilering, ofte mer enn av vitenskapens innhold, for å vinne frem i den skarpere konkurransen. Og forholdene favoriserer dem som behersker dette spillet best.
«En slående tendens i vår tid er at ytre fasade oftere vektlegges mer enn indre kvalitet»
De mest ekstreme utslagene er en sterkt økende andel forskningsresultater som viser seg å være feilaktige, bygd på bevisst juks, bløff eller slurv (nær halvparten i noen forskningsfelt; kjent som «replikasjonskrisen», som er omtalt i fagtidsskrifter, The Economist og nylig i Khrono).
I tillegg utvikles stadig mer raffinerte strategier for å vinne frem, med i og for seg ærlige, men smartere metoder. Det holdes kurs og brukes internasjonale konsulenter. Her bygger jeg på erfaringer fra prosjekter finansiert av Forskningsrådet og EU gjennom over 20 år.
Det er ofte ikke nok med gode vitenskapelige ideer og resultater. Det avgjørende for å vinne er ofte et intenst arbeid med strategisk utforming av søknadene. Nylig avsluttet min gruppe et åtte års samarbeid innen et av EUs to første og største «Flaggskip»-prosjekt (totalbudsjett på cirka sju milliarder kroner). Også innen dette gigantprosjektet gikk en merkelig stor andel av arbeidet med til strategisk utforming av planer og rapporter, på bekostning av selve forskningen.
At vi forskere publiserer mer og henter hjem forskingsmidler, er dessverre ikke i seg selv et entydig tegn på bedre forskning. Andre grunner kan være sterkere, selv om god forskning som regel er en nødvendig forutsetning (heldigvis, enn så lenge). Vi ser et økende innslag av faktorer som egentlig er irrelevante for selve forskningens kvalitet og som medfører betydelig sløsing med forskernes tid og arbeid, og samfunnets ressurser.
Forskningens høye anseelse tiltrekker seg også flere som drives mer av ærgjerrighet enn av nysgjerrighet; som higer etter å «vinne» fine publikasjoner, master- og doktorgrader og stillinger, og ikke drives primært av forskertrang. Den økte tilstrømningen skjerper også konkurransen og presset for å publisere for enhver pris, og snarveier kan friste.
Mens skandinavisk forskning før var relativt lavprofilert og «traust», har vi nå måttet lære oss nye metoder for å henge med i konkurransen. Selv om vi lykkes bedre med dette, er det slett ikke sikkert at forskningens kvalitet er bedret, kanskje til dels tvert imot.
Hagtvet og jeg kommer fra helt forskjellige fag (statsvitenskap og medisin). Våre bekymringer er likevel i hovedsak de samme: Vi ser et destruktivt forfall på bred front som truer våre akademiske grunnverdier og undergraver den langsiktige nytteverdien av forskning og undervisning for storsamfunnet (selv om det altså samtidig er mye som er bra!).
Jeg snakker med mange titalls gode kolleger fra ulike land og fag, og ved seks norske universiteter. Blant oss er det stor enighet. Dette er internasjonale trender som er sterkt forsømt overalt; det hersker utbredt frustrasjon og resignasjon. Men som noen europeiske kolleger sier: Om vi skal få bukt med forfallet, er Skandinavia trolig et godt sted å starte. Her har vi tradisjonelt relativt god orden, transparens og tillit, generelt. Og hvis vi klarer å bremse, stanse og snu noe av forfallet her, vil det gi oss et forsprang som både vil tjene landet og inspirere andre.
Tiden er overmoden for å starte en åpenhjertig dialog mellom fagfolk og politikere om disse forsømte problemene. Jeg vil derfor gjerne invitere statsråd Hoel, professor Hagtvet og andre til et seminar eller åpent møte for å utveksle erfaringer, tanker og ideer om disse spørsmålene.
Forfatteren er leder av Akademisk forum (Professorforeningen) ved Universitetet i Oslo, men skriver dette innlegget bare på egne vegne.
Del artikkelen
