18/03/2019
FANTES DET BARN I STEINALDEREN?
Si ordet «steinalder», og mange ser gjerne for seg et bilde av et røft miljø med voksne, skjeggete menn som er på jakt eller som lager redskaper. Svaret på spørsmålet over sier seg imidlertid selv.
Blant annet kjenner vi til at barn har blitt omsorgsfullt begravd, gjerne sammen med voksne individer. Det mest rørende eksempelet er fra et gravfelt fra slutten av eldre steinalder (ca. 5000 f.Kr.) ved Vedbæk nær København, hvor et nyfødt barn har blitt gravlagt delvis oppå en svanevinge og inntil en ca. 18 år gammel kvinne, trolig barnets mor. Kanskje døde begge i forbindelse med fødselen. Også fra øya Gossa i Aukra kommune, Møre og Romsdal, kjenner vi en barnegrav (2–4 år), men denne graven er vesentlig yngre – ca. 2000 f.Kr.
Barn lærer gjennom lek og herming etter de voksne: Dagens barn leker familie og later som kosedyr eller dukker er deres egne barn som krever stell. På fotball-løkka later de som de er Messi, Ronaldo eller Hegerberg, eller de er Klæbo eller Johaug når de går på ski. I mange sammenhenger – iallfall i visse deler av et barns oppvekst – er foreldrene de store heltene, med alt de kan og vet.
På bakgrunn av etnografiske analogier er det grunn til å anta at en barndom i steinalderen var en del kortere enn slik vi definerer den i dag. Trolig ble barn nokså tidlig involvert og opplært i hva som krevdes f.eks. for å delta på fiske- eller jaktekspedisjoner – sannsynligvis også å lage redskapene som trengtes til den slags.
Men alt her i verden må læres, og mange ferdigheter krever både praktisk og teoretisk kunnskap. Oppskriften på mestring er..? Nettopp: øving. Men underveis gjør barn feil. De får det ikke til. Noen ganger må derfor barn få direkte veiledning i mer formelle opplæringssituasjoner: på trening, med lekser, på fisketur eller når fireåringen vil smøre på brødskiva selv.
Slik har det alltid vært, og vi kan lett se for oss lignende situasjoner i steinalderen. Ved siden av foreldrene kan steinalderens rollemodeller og forbilder for barna ha vært den i gruppa/stammen, som sydde de fineste skinnklærne, den beste fiskeren eller storjegeren. Eller kanskje den som lagde de beste, flotteste redskapene?
Men utenom de få barnegravene, på hvilke måter har steinalderens barn satt spor etter seg i det materialet vi har til rådighet? Svaret ligger implisitt i det du nettopp har lest. Arkeologi handler ikke bare om flotte gjenstander – langt derifra! For å lære seg å lage en pilspiss av flint, måtte det øves. Og feiles. Og feiltrinn i framstillingsprosessen kan identifiseres i det arkeologiske materialet.
Mer om dette kan leses i Synnøve Vikens og Kim Darmarks artikkel «Knap time! Identifying novice flint knapping at the E18 Tvedestrand–Arendal sites», kapittel 3.7 i prosjektpublikasjonen vår.
Boka kan lastes ned via lenken, enten i sin helhet eller kapittelvis:
https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/50
(P.S.: Vi registrerer at publikasjonen vår har blitt lastet ned over 2000 ganger. Det synes vi er stas!)